Lille lamungen min

For en stund siden spurte datteren min meg, ”mamma, hvordan blir lammet økologisk?” Jeg tenkte litt, før jeg sa – ”jo, lam blir økologisk når lammet bare får være et lam, og når det får gjøre det et lam liker best å gjøre. Være ute i naturen, hoppe og sprette, spise gress, lyng, strå eller blader.” Datteren min hørte etter, jeg fortsatte å fortelle at alle de forskjellige tingene lammet spiser, er med å få det til å vokse og det er det det spiser som gir smak til kjøttet. Derfor er det svært forkjellig smak på lam fra Lofoten og lam fra for eksempel, Telemark. Det karrige landskapet og nærheten til det salte havet preger hele lammets form og smak i nord. Et lam som beiter innlands, på saftige grønne sletter eller oppe på fjellet om sommeren, får derfor et helt annet preg. Andre lam, får ikke være ute så mye, de får ikke springe og leke eller spise det som naturlig vokser der de bor – de får kraftfôr. De står inne og spiser, bare for at de skal vokse og slaktes for at vi skal kunne spise dem. Lammet som dyr har ikke hatt et godt lammeliv, men et liv som kun skal bli fortjeneste – (og det smaker ikke særlig, å tenke på det.)

Jeg var ganske fornøyd med forklaringen min og det så ut som om datteren min likte det jeg sa, fordi hun smilte fra øret til øret, før hun sa ”mamma, da er jo jeg økologisk! Jeg får være et barn, som gjør ting barn skal gjøre – også spiser jeg økologisk mat – så derfor et kjøttet mitt økologisk. Jeg smaker nok ganske godt!” Jeg lo godt – og etter den dagen, når folk spør om jeg har barn, svarer jeg, ”ja, to økologiske!”.