Den overlegne vellysten

"Det finns ingen umgängesform som er överlägsen måltiden", leser jeg innledningsvis i Tore Wretmans "Om den ärbara vällusten". Og visst er vellysten ærbar, særlig i vår tid, der all tid brukes på å finne ut hvordan ting skal ta mindre tid - og den tiden vi bruker på det, bruker vi faktisk sjelden sammen med de menneskene vi er mest glade i.

Å ta tiden til hjelp, heter det faktisk - men hvordan bruker man tiden, mens man venter på at tiden skal komme? Det er ingen vits i å vente på at tiden skal strekke til hvertfall! Ikke tror jeg på enkle, raske, kjekke, greie løsninger heller, for å spare tid- som regel, må tiden brukes ordentlig senere allikevel. Tenk på mat, raske retter på 20 minutter: Kommer du i mål med den løsningen? Svasser du kjekt sammen noe fordi...du skal kjekt kunne komme deg videre? Hvor skal du?

Da Tore Wretman jobbet på "Maxims" i Paris på 30- tallet, var arbeidsdagen hans fra 09:00- 23:00, med tre timers pause på eftermiddagen. Kjøkkenet var i kjelleren, med dårlig eller ingen ventilasjon, alt ble vasket for hånd, det fantes ikke fryser, men isskap, ovene ble varmet opp med stenkull, så han arbeidet i ca. 60 grader...og under lunch og middag ble det servert i gjennomsnitt 2 x 200 retter, de aller fleste lagd "a la minute".

Derfor, tror jeg ikke på kjekke raske løsninger - fordi du må ha hjertet med fra du tenker tanken på hva du skal lage - til du sitter ned ved spisebordet. Jeg tror faktisk at man legger sjelen sin i maten, jeg tror at andre merker det når de spiser- jeg tror som Jamie Oliver sier: "its all about spreding the love". Jeg tror på at vi kan ta tilbake tiden, jeg tror ikke vi går glipp av livet, om vi velger bort de kjekke, raske løsningene...så, for all del: go, go, go - videre, videre, videre - but start spreding the love og..ikke minst, takk for maten.